I februar slapp Jonas Alaska sitt første konseptalbum, Younger, der han på nostalgisk vis synger seg tilbake til tenårene. Sørlandsartisten har lenge høstet gode kritikker og lovord for sine akustiske, lytternære plater. Unikum var så heldig å få en prat med den dyktige låtskriveren før konserten på Kick Scene i Kristiansand den 17. april.
Å spille konserter på ulike steder
Jonas forteller raskt at han er spent på å spille på Kick Scene: «Det er ikke så lenge siden jeg var i Kristiansand, jeg spilte her i januar alene med kassegitar. Jeg gleder meg til å spille her med band», forteller han. Han mener bestemt at publikum og sted påvirker konserten: «Det er jo et samspill der. Hvis publikum er ordentlig med, så påvirker det meg veldig. Likevel lar han ikke spillerommenes forskjell påvirke han nevneverdig: «Jeg synes det ikke er så vanskelig å nullstille meg. Det er en konkret jobb. Når jeg kommer og står på scenen har jeg en jobb å gjøre. Men det er jo klart at spillestedene påvirker i forhold til klang og størrelse på rom og slikt, da», forteller han.
Jonas er midt i en omfattende turné, og han spiller på flere festivaler til sommeren. Det er en tydelig forskjell fra å spille på ulike steder, mener han: «Jeg merker selvfølgelig forskjeller. Jeg synes at Kristiansand er et kult sted å spille i. Jeg har spilt masse her, og jeg føler at byen er velig ‘på’, jeg setter pris på at Fvn har skrevet mye om meg», forteller han. Han er generelt fornøyd med flere av storbyene i landet: «Studentplassene som Oslo og Bergen viser seg å være gode steder å spille på.» Likevel er det ikke alltid størrelsen har mest å si for hvor vellykket konserene blir, hevder Jonas: «Nå har jeg akkurat spilt i Sandvika, hvor jeg faktisk har fått best respons på turneen hittil. Det hadde jeg ikke trodd, men vi har begynt å spille litt for folk under 18 – og det er så gøy! Det er så mye energi der», forklarer han.
Fra akustisk debut til elektrisk konseptalbum
Suksessen på Musikkflekken i Sandvika er kanskje ikke så unaturlig med tanke på konseptet på sisteplata. Younger kom ut i februar, og har høstet lovord og god kritikk fra landets anmeldere. Plata er Alaskas første konseptalbum, og handler om den vanskelige, vidunderlige ungdomstiden. Det har skjedd en dreining fra de første platene til den siste, mener Jonas, og utdyper: «I 2010, før jeg lagde mine to første plater, hadde jeg en låt som jeg aldri fikk brukt. Den skrev jeg med el-gitar, og det passet liksom ikke inn i det jeg holdt på med da. Men den har ligget baki der, og er en låt jeg likte veldig godt som jeg gledet meg til å ta tak i. Låtene på Younger har jeg skrevet på el-gitar. Og jeg skriver tekstene kjappere, jeg ville at de skulle være litt naive og pompøse – litt sånn tenåringsaktig, rett og slett. Den platen her er jo også en temaplate i forhold til de to første», fremholder han.
Låtskriving som ulike strategier – med mange utfordringer
Og selv om tekstene er skrevet raskere og mer pompøst enn på tidligere utgivelser, har Jonas flere strategier for hvordan han best jobber når han skriver låter: «På denne platen har jeg begynt med gitarriff og bygget rundt det. Jeg pleier å være ganske kjapp på teksten, sånn at jeg ikke sitter lenge med en demo for å tullesynge. Den siste tiden nå har jeg skrevet mer tekst igjen uten å ha noen melodi. Jeg tror det er gøy å bytte litt på», forklarer han.
Likevel er det ikke alltid like lett å være låtskriver. Å være en som lever av å være kreativ, å produsere melodi og personlig tekst. Balansen mellom det å være kreativ og strukturert er en utfordring mange låtskrivere kjenner seg igjen i, og Jonas er ikke uenig: «For meg så er dette altoppslukende, jeg holder på med dette hele tiden, selv når jeg ikke sitter å skriver er jeg hele tiden på jakt etter noe… I dag har jeg for eksempel brukt flyturene mine til å skrive litt. Jeg kjenner at på denne tiden her, altså på våren, så pleier jeg ofte å være mer inspirert og gira», forklarer han engasjert.
Låtene som betyr litt ekstra
Og det er klart at man som ung, lovende og altoppslukende låtskriver er mer fornøyd med noen låter, enn med andre: «Jeg er veldig glad i If Only As A Ghost fra andreplata», sier Jonas kontant.
En personlig låt, som handler om tapet av faren. En låt som kanskje gjenspeiler en annen stor utfordring som låtskrivere står ovenfor: å balansere det personlige og private med det allmenne. For kanskje er det sånn at når du som låtskriver tør litt mer, og utleverer en del ved din personlige erfaring – så kommer du tettere inn på lytterne? Samtidig er Jonas kritisk til det å ta eierskap til andres sorg. Det er tydelig at han er bevisst på denne utfordringen: «Jeg får mye respons på If only as a ghost og October, og setter veldig pris på det, det er jo gjerne lyttere som selv har opplevd noe vondt. Men de låtene handler jo ikke om meg, og det er litt risky å skrive om andres tragedier, selv om det er godt å få sånne tilbakemeldinger fra lytterne», forteller han.
Tematikken som velges vekk – og det som skrives om igjen, og igjen
Som låtskriver finnes det en rekke andre utfordringer – og det finnes veldig mange temaer å skrive om. Noen tema velger man kanskje vekk, bevisst eller ubevisst. Jonas mener han selv ikke bevisst velger vekk noe: «Jeg har ingen konkrete temaer jeg ikke skal skrive om, men det er vanskelig for meg å skrive for eksempel politiske tekster, det er sjelden de blir så bra, synes jeg», forklarer han. Tilsvarende er det gjerne sånn at det finnes noen temaer man vender tilbake til, igjen og igjen – noe Jonas kjenner seg veldig igjen i: «Jeg ser at i hvert fall på de to første platene mine så går det igjen at jeg er misfornøyd med hvor jeg er, og at jeg har lyst til å gjøre noe annet; rømme hjem eller flytte på landet eller et eller annet. Jeg skrev så mye om det at jeg til slutt skrev Poor Little Me som egentlig er ironisk om det», utdyper han. «Jeg skriver også om kjærlighet og dødsfall og de tingene der».
Et annet tema som man ikke kommer utenom som låtskriver er kjærlighet. Jonas reflekterer gledelig over hvorfor det har blitt sånn – kanskje har det noe å gjøre med at vi har så mange referanser innen det tema, undres han: «Jeg skjønner jo at man skriver sånn når man er forelska, da er de jo altoppslukende. Men det er jo ikke noe jeg tenker på hele tiden. Jeg tror også det handler litt om at det har blitt gjort så mye før, så man går kanskje i de banene fordi man har referanser, så da baller det kanskje på seg. Det er vanskelig å si», hevder han.
Inspirasjonskilder i fleng: musikk, venner, ungdomsfilm
Referanser finner man som låtskriver ikke bare innen temaet kjærlighet, men de finnes over alt, mener Jonas. Han har utallige kilder til inspsirasjon, men forklarer at sisteplata ble inspirert av noe ganske konkret: Nemlig intet mindre enn en suksessfilm fra nittitallet: «Hovedinspirasjonen til sisteplata er filmen Fucking Åmål. Den låta jeg skrev i 2010, som heter She’s Not One of Them, handler om Agnes i filmen», forklarer han og fortsetter: «Ellers så blir jeg inspirert av andre musikere, konserter, venner og familie, det meste, egentlig. Beatles er jo verdens kuleste band, og så hører jeg mye på singer/songwritere som Bob Dylan og Niel Young, Paul Simon og de folka der. Ellers har jeg hørt mye på Pixies og mye forskjellig», forklarer låtskrivertalentet fra Åmli.
Han sier videre at også årstidene spiller mye inn på inspirasjonen til å skrive låter: «Jeg pleier for eksempel ikke å skrive så mye om sommeren, da er det så varmt og sånn. Men om våren er det så vitalt og noe nytt, da liker jeg å skrive. I tillegg så blir jeg så sykt nostalgisk – det er nok min sterkeste kraft til å skrive», utdyper han.
Toner i bagasjen: Alaskas musikalske bakgrunn
Hvordan kraften til å skrive ble så sterk er det ikke lett å ha et godt svar på. Men for Jonas Alaska har det tydelig spilt inn å ha en musikalsk bakgrunn, i tillegg lærte han mye av å gå på McCartney-skolen, LIPA for noen år siden: «Jeg vokste opp i en musikalsk familie, og så gikk jeg jo på skole i England og møtte Mikael (Paskalev) og Billy (Van)», forklarer han – og er tydelig på at LIPA-skolen var av stor betydning for utviklingen av artistkarrieren: «Det var veldig bra der. Det var gøy å kunne tenke musikk og se hvordan folk jobber, og lære av hverandre. Det var kult på LIPA, gull å være der for å kunne henge med andre, gå i studio å øve og sånn, selv om undervisningen var litt døll», sier han.
Det er tydelig at den musikalske ballasten og responsen fra anmeldere og publikum har bidratt til at Jonas i dag har endt opp som en av landets mest spennende og populære låtskrivere: «Jeg skrev min første sang da jeg var 19. Jeg tror nok jeg uansett hadde jobbet med noe kreativt, jeg drev også med billedkunst tidligere, men så fant jeg ut at det var kulere å skrive musikk. Og det å få være med på by:Larm var jo også kult – så nå har jeg i hvert fall bestemt meg for at det er dette jeg vil drive med», sier han smilende.
Den morsomme, men nådeløse musikkbransjen
Det er tydelig at Jonas Alaska koser seg på spillejobber, og nyter tilværelsen. Likevel har han forståelse for at flere artistkollegaer har hatt det tøft i bransjen. Kanskje har låtskrivere en mulighet til å støtte og hjelpe lyttere? Jonas er tydelig positiv til at artister åpner seg om en tøff tid i bransjen: «Jeg vet ikke om det er sånn at kreative mennesker er følsomme og mer kreative enn andre, det kan være. Men jeg tror uansett det er sunt og effektfullt at Lene Marlin forteller om selvmordsforsøk. Jeg har stor respekt for det. Og jeg husker tidligere at jeg så en dokumentar om Michael Jackson hvor en lytter følte seg reddet av musikken hans, så jeg tror at musikere kan ha en sånn effekt», mener han, og fortsetter: «Musikerlivet kan jo ta på, det er vanskelig å ha struktur i livet sitt og planlegge ting. Man må være på, jeg vet jo ikke hvordan ting ser ut om to år. Det er jo en nådeløs sak, men det er jo også gøy med det. Jeg husker at Bertine Zetlitz snakket om å bli gal av å se seg selv fra utsiden, og det bet jeg meg merke i – så jeg skjønner at det kan skje», sier han avslutningsvis, før han gjør seg klar for lydprøver og å fylle Kick Scene med nostalgi fra ungdomstiden.
Tekst: Marit B. Grimsrud – send e-post
Foto: Thomas Hegna – send e-post