Stadig flere politikere sikrer seg toppjobber på bekostning av andre erfarne kandidater. En slik besværlig ukultur får større konsekvenser enn det man tror.
I et jobbintervju er det selvsagt forventet at vedkommende med gode erfaringer, solide kvalifikasjoner og ettertraktede personlighetstrekk slår gjennom. Slik har det alltid vært, og det bør forbli slik.
Jobbmarkedet er mangfoldig med usikre horisonter, akkurat som politisk virksomhet. Det er nettopp i forbindelse med dette at man merker stadig flere og flere (eks)politikere som uhindret sikrer seg toppjobber som et ”hederlig” unntak fra det som Ola Nordmann ellers bør ha på CV-en.
Slikt har ikke vært så mye i mediene men likevel får det oss til å rynke på øyenbrynene. Hver fjerde politiker får toppjobber og stadig flere avtroppende politikere, embetsmenn eller statsråder føyes til køene til de utlyste toppjobbene. Så snart navnene havner på listen er det nærmest forventet at de får jobbene, uansett bakgrunn og kvalifikasjoner. Hva har de som andre jobbsøkere ikke har? Trynefaktor? Kontaktnettverk? Noen som skylder en tjeneste? Kjenner en venn av en venn?
Eksempler kan nevnes i fleng. Gunnar Berge (Ap) ble oljedirektør, Einar Førde (Ap) ble NRKs kringkastingssjef, Thorild Widvey (H) ble styreleder i Statkraft, Erik Solheim (SV) ble sjef for FNs miljøprogram, Valgerd Svarstad Haugland (KrF) ble fylkesmann i Akershus og Ole Morten Geving (Sp) ble direktør i Sparebankforeningen.
Man kan kanskje tro at slike personer gjerne har fått vervene fordi de var best kvalifisert. Men samtidig skal man huske at det ikke kreves jobbintervjuer eller kvalifikasjoner for å bli politiker, ettersom stortinget reflekterer mangfoldet i vårt samfunn. Ferden går nok videre fra politiker til statsråd og til slutt hele veien til statsministerboligen. Finansminister Siv Jensen (FrP) har noen emner fra BI å skryte av, helseminister Bent Høie (H) har toårsstudium i hotelledelse og Øystein Djupedal (SV) var opprinnelig var utdannet typograf før kan ble kunnskapsminister. Mange av politikere har heller ikke jobbet innenfor den private sektoren til å begynne med. Når disse en dag blir stemt ut til arbeidsledigheten blir spørsmålet hva som da blir det neste de finner på.
Nå er det ikke slikt at alle har tvilsomme utdannelsesbakgrunn. Jonas Gahr Støre (AP), Monica Mæland (H) og Hadia Tajik (AP) har eksempler på gode utdannelser å skryte av. Det som likevel blir besværlig er når politikere, som belønning for trofast tjeneste i politikkens skyteskive, får et monopol på toppjobber for å unngå lavere lønnsnivåer eller tidligere pensjonstilværelser. Da Haakon Lie var ferdig som partisekretær i Arbeiderpartiet etter mange år gikk han overraskende nok tilbake til sitt gamle yrke som skogsarbeider. Et uheldig biprodukt av denne ukulturen blir at den mest erfarne kandidaten med gull på CV-en aldri kommer i betraktning. Vervets anseelse trekkes i tvil og respekt for høyere stillinger vil dermed vakle.
En slik praksis har ingen plass i et meritokratisk arbeidsmarked. Skal en elevrådsrepresentant kunne stige opp i gradene til rektorens eller skoleinspektørens kontor? Lederen for Rødt, Bjørnar Moxnes, tok et skriftlig oppgjør med denne praksisen i Samtiden der han betrakter dette som et rent tilfelle av eliten som ”selger makt til høystbydende”, noe han også mener vil føre til korrupsjon. Moxnes hevder også at lojaliteten deres kan skifte allerede mens de sitter i sine tillitsverv, noe som kan gjøre politikken til et springbrett for toppjobber i PR-bransjen og det private næringsliv.
Dersom samtlige kan nyte snarveier på bekostning av andre kandidater, hva blir så poenget med utdannelse? Hva er poenget å jobbe i privat eller offentlig sektor? Hva slags respekt, tillit og myndighet finnes det innad i samfunnet da? Ambisiøse karrierejegere kan da bare velge seg et parti, stemmes inn på Stortinget eller en regjering før de senere blir håndplukket til internasjonale toppjobber i forskjellige organisasjoner. Blir gemyttene noe bedre når politikerforakten når stadig nye høyder?
Selvsagt tar det ikke så mye anstrengelser av tankegangen for å innse at jo høyere stillinger man søker jo mer forventes det av dine kvalifikasjoner, egenskaper og utdannelse. Mange velger også å kompensere utdannelse med flere år med arbeidserfaringer, noe som også er et pluss. Likevel bør ikke slike holdninger innbille folk at utdannelse dermed blir bortkastet tid fordi det nnes snarveier til toppen; man starter aldri på bar bakke eller tynn is.
Ett sted må man starte og man formes også gjennom erfaringer og utfordringer, noe som etter hvert vil de nere deg som en trofast kollega som mange gjerne vil gi varme ord for i de neste kapitlene av livet. Mennesker er som blanke ark som fylles med innhold av erfaringer og bakgrunnshistorier, det samme gjelder CV-en og personalia.
Tekst og illustrasjon: Asbjørn Oddane Gundersen
