Kristiansand står ved et veiskille når saken om siloen på Odderøya skal avgjøres. Spørsmålet hviler på om politikerne tør å ta stable sammen de kreftene som må til for å gi Kristiansand et nødvendig kulturløft.
Den forlatte siloen på Odderøya har ved flere anledninger ridd landsdelens folkevalgte som en mare. Å rive bygget viste seg problematisk, ikke ser det særlig pent ut og nesten vegg i vegg ligger det forrige fellesløftet for byen: Kilden. Dermed er det heller ikke mulig å skjule restene av industrien som tidligere preget den idylliske øya.
Lettsindig irritasjon ble snudd til begeistring i det øyeblikket idéen om å gjøre siloen om til et kunstgalleri nådde offentligheten. I samme åndedrag kom nyheten om Nicolai Tangens enestående kunstsamling skulle gis i gave til prosjektet. Svimlende 470 millioner kroner i et storstilt spleiselag skal til før ombyggingen kan realiseres.
Med slike beløp tar det naturlig nok ikke lang tid før motstanderne ankommer kommentarfeltet. “stormannsgalskap, kun til glede for de spesielt interesserte”, “elitens praktbygg”, og “sløsing med fellesskapets penger” er utsagn som går igjen. Absolutt viktige stemmer som må lyttes til og vurderes. Prosjekter som Kilden, Munchmuseet og Operahuset i Oslo har møtt lignende motstand, likevel står prosjektene nå som en påle for deres innbyggere.
Studietiden burde bestå av noe mer enn pensumbøker, utallige kaffekopper og tynnslitt lommebok. Saken ligger i at mennesker trenger kunst. Vi trenger inspirasjon, vi trenger å undre oss, vi trenger å bli utfordret og vi trenger å bli begeistret.
Der har Sørlandet Kunstmuseum til gode å levere. Bakgrunnen for at jeg og mine venner sjelden besøker museet som preger Kvadraturen i dag, tror jeg ikke skyldes at vi ikke evner å sette pris på kunst. Det handler i større grad om feilslått profilering, tamme utstillinger og et umoderne, smått kjedelig hus som ikke engasjerer på den måten det strengt tatt burde.
At dagens museum kun kan skilte med 10 betalende gjester dagen, bør ikke være et signal om at vi skal sitte stille i båten og se kunsten og miljøet rundt, dø. Det er snarere et tegn på at nå er tiden for å tenke nytt. Idéen bak Kunstsiloen er så nyskapende, så spektakulært, så episk, at det det er vanskelig å ikke la seg begeistre. At den omtales som potensielt Norges flotteste kulturbygg er ingen underdrivelse.
En slik begeistring vil være med å høyne Kristiansands status som et sted verdt å flytte til. For studenter og ansatte ved kunstfakultet vil oppsiden være enorm.
Kjære politikere. La Kristiansand bli noe mer enn Kaptein Sabeltann og Julius.
