Selv om det nesten er like mange kvinner som menn i arbeidslivet er bare en tredjedel av alle ledere kvinner. I toppledelsen på UiA finner vi derimot flere kvinner enn menn, mens både institutt – og administrative ledere har omtrent lik kjønnsfordeling. Så hvorfor er det så likt fordelt i ledelsen på UiA, når det sjeldent er det andre steder?
Generelt i ledelsen er det nå 65% kvinner. 56% av instituttlederne er menn. Blant de administrative lederne er det omtrent 50-50 kvinner og menn.
I en nyhetsmelding på UiA sine nettsider står det at de har gjennomført mange tiltak for å bedre kvinneandelen blant lederne på universitetet. Førsteamanuensis May-Linda Magnussen forsker blant annet på arbeidsliv i et kjønnsperspektiv. I perioden 2015-2018 var hun med i Balanseprosjektet, hvor det ble forsket på kvinnelige førsteamanuensers karriere innenfor akademia samt gjennomført tiltak for å få flere kvinnelige professorer.
I dette prosjektet forsket vi på hvorfor det er færre kvinnelige professorer enn mannlige, og hvordan kvinner selv opplever sine arbeidshverdager og forskerkarrierer. En grunn til at det er færre kvinnelige professorer er at mange bruker mye tid på undervisning og veiledning, og mindre på forskning. Da publiserer de mindre og det tar lengre tid før de kan søke opprykk til professor.
Det ble gjort flere tiltak som skulle få opp andelen kvinnelige professorer på UiA. Et av disse tiltakene var forhåndsvurderinger.
Det gikk ut på at kvinner som ikke var langt unna å kunne søke om professoropprykk fikk mulighet til å sende inn et utkast til opprykksøknad og vitenskapelige arbeider for å få innspill på hva som gjenstod for å kunne kvalifisere seg til professor. Vi fikk også inn lete- og finnekomiteer som oppfordret damer til å søke når nye stillinger som førsteamanuensis og professorer ble utlyst på steder hvor det var overvekt av menn.
Det var 19 prosent kvinnelige professorer på UiA da prosjektet startet. Nå er det 28,7 prosent.
Selv om toppledelsen har flere kvinner og andelen kvinnelige professorer har økt de siste årene mener Magnussen at det er viktig å ikke fokusere kun på tallene alene.
Kvinner og menn fokuserer ofte på noe ulike ting og gjør ting på litt ulike måter, og det er viktig å få inn begge kjønn for å bidra til et mangfoldig akademia, sier Magnussen.
Likevel er det en god del forskning som viser at mannlige og kvinnelige ledere ikke er så forskjellige i praksis. Derfor er det interessant å se hvordan argumentet om at kvinner skal bringe nye impulser og erfaringer fungerer i praksis. Man må se om dette faktisk er tilfellet, eller om de bare tilpasser seg normen i ledelsen – en norm som er skapt av menn mer enn av kvinner. Derfor er det viktig at vi ikke ser oss blinde på tall. Selv om kvinneandelen går opp er det ikke nødvendigvis mer likestilt når man begynner å grave i det. Man må også gå bak tallene og se på de tenke- og gjøremåtene som dominerer og som kan gjøre at det ikke blir mangfold, selv om flere kvinner skulle komme inn.
Selv om universitetet har jobbet med ulike likestillingstiltak, er det enda områder som må jobbes med fremover.
Ulike deler av UiA har veldig forskjellige likestillingsutfordringer. Siden det er en stor organisasjon kan det som er utfordringene enkelte steder, ikke nødvendigvis være utfordringer et annet sted. Derfor kan man ikke bare sette i gang generelle tiltak.
Ser man på Fakultet for teknologi og realfag er det for eksempel en stor utfordring at det er få kvinnelige studenter, stipendiater og ansatte, mens på samfunnsvitenskapelig fakultet er det mange kvinnelige studenter, stipendiater og førsteamanuenser, men få kvinnelige professorer. Derfor må man også jobbe lokalt og fokusere på problemene på hvert enkelt institutt og fakultet.
Tekst: Helene Alsaker
