I en tid hvor man nærmest drukner i strømmetjenester, og legger ut store månedlige summer for å allikevel ikke kunne se den filmen man egentlig ønsket å se, er Vibeke Grans Jomfru Maria et sannelig friskt pust. Den er realistisk, men ikke kjedelig; fantasifull, men ikke overdreven; og morsom, men ikke meningsløs. Hvem skulle tro at man måtte gå til Svart Teater på lille Rosegården teaterhus for å oppleve en såpass god historie!
En smakebit på forestillingen
Jomfru Maria tar deg inn i problemstillingen fra første stund: Hva skjer når en danser med dårlig økonomi ikke får et eneste jobbintervju: hverken som servitør eller renholder? «Nød lærer naken kvinne å spinne,» lyder ordtaket. Og nød lærer også ung danser å lage konto på OnlyFans. For Jomfru Maria er en forestilling om sexarbeid.
Hovedpersonen Maria er en sympatisk ung kvinne. Hun begynte på ballett da hun var fire år gammel, og kan ikke huske et liv før dans. Dansen er hennes livs kall og hun svarer det med glede. Helt til gleden ebber ut, og det hun sitter igjen med er lite penger og uoppnådde ambisjoner.
For som det ofte er med kunstnere så går de kunstneriske ambisjonene ikke alltid så godt overens med lommeboka. Etter et studieopphold på danseskole i London vender Maria hjem med stadig færre penger, og stadig økende nød. Hun må gjøre noe. Som Maria selv sier:
– Jeg trengte ikke å bli stor for å skjønne at alt handler om penger. De som sier at lykken ikke kan kjøpes for penger, lyver. Selvfølgelig kan den det!
Men før Maria vender hjem til Sørlandet får hun et tips av hennes amerikanske venninne Jennifer: «Du må sjekke ut OnlyFans!» Maria biter ikke på kroken med det samme, men velger å gjøre som de fleste av oss og sender ut jobbsøknader. Men ettersom tiden går, avslagene renner inn, og sparepengene blir stadig færre, ser OnlyFans ut som et stadig mer fornuftig alternativ. Med det leder hennes valg og tanker henne ut på en reise som vil endre livet hennes for alltid. For Maria får oppleve mye mer i løpet av forestillingens 75 minutter.
Unikums vurdering
Det er denne anmelderens synspunkt at en forestilling kan ha så mange vakre skuespillere, kule effekter, imponerende stunts og morsomme vitser som den bare vil. Men hvis den ikke forteller en god historie det bare overfladig pynt. Fra Homers Odysseen og Iliaden til Øverlis Pondus har mennesker latt seg fascinere av gode historier med interessante figurer. Og det er i denne tradisjonen regissør og manusforfatter Vibeke Gran fører seg selv inn i når hun setter opp forestillingen Jomfru Maria. Produksjonen er liten, men historien er storslått.
Hovedrolleinnehaver Tuva Svendsen gjør handlingen lett å leve seg inn i med dans og monolog som vekker følelsene. Hun får Maria til å fremstå helt normal, men bemerkelsesverdig likevel. Hun drar deg inn i historien, ikke med makt, men med bevegende skuespill ledet av et spennende manus.
Tuvas motpart er André Olsen Lassemo som spiller en rekke roller. I begynnelsen var det rart at én mann plutselig gikk fra far til sexkjøper, men ettersom historien utviklet seg ble det lett å leve seg inn i den. Da glir Lassemo elegant over fra underdanig sexkjøper, til Marias sassy og støttende venninne, til en truende og kontrollerende mann. De to skuespillerne utfyller hverandre godt på scenen, og puster liv i manuset.
Samfunnsrelevans
Gjennom Jomfru Maria har Vibeke Gran kommentert på en rekke temaer: utenforskap, økonomi, ensomhet, følelser, kropp, feminisme og manndom for å nevne noen. Dette gjør hun med replikker som
– Selv om noen muser var kunstnere, er det ikke til å stikke under en stol at mange av dem bare var prostituerte.
Noen av temaene får dypdykk i forestillingen, mens andre bare nevnes raskt. Jomfru Maria går ikke i fella av å belære sitt publikum, men bruker anledningen til å kommentere på en underholdende måte. Det er en forestilling som får en til å reflektere over fetisjer mens man ler av Marias falske orgasme, og Lassemos karakters håpefulle: «Kom du..?». Og den får ens hjerte til å blø når man ser Maria lide konsekvensene av hennes egne og andres valg, og blir kastet ut i en skjebne som ikke fantes i hverken drømmene eller marerittene hennes.
Forestillingen er lett å sette seg inn i, og tilgjengelig for de fleste. Den har en beskjed og agenda, og det er forfriskende å se at regissør Gran og hennes stab ikke prøver å gjemme unna den beskjeden, samtidig som den ikke går på bekostning av en god historie. Det hadde vært smakløst å skulle overbevise publikum om noe, i stedet for å la historien skinne. Gran har valgt å la historien skinne, og Jomfru Maria vinner som følge av det. Produksjonen er så liten som den kan være. Dens rikdom ligger i en god historie, et flott oppsett og et hav av følelser.
Jeg gir Vibeke Grans Jomfru Maria full pott, og min varmeste anbefaling. Det gjør jeg fordi det er en god historie fortalt på flott vis. Jeg koste meg!
Oversiktsbilde hentet fra Svart Teater sin Facebook.
.jpg){kind=link}