Om du er i tvil, burde du bare blitt værende i Kristiansand denne sommeren: 15. juli opptrer nemlig Bernhoft på Café Generalen i idylliske Ravnedalen.
Som sanger, komponist, tekstforfatter og ikke minst multiinstrumentalist har Bernhoft gjort seg kjent for sine intrikate og komplekse live-show, og et imponerende musikktalent. Han startet sin solokarriere i 2008, og forteller at det blant annet var økonomiske årsaker og et ønske om å gjøre alt selv som fikk han til å begynne med ”looping”.
– Var litt sånn ”nøden lærer naken kvinne å spille”, hehe. Hadde ikke råd til mannskap for å si det sånn… Hadde kanskje litt kontrollbehov også, og hadde lyst til å gjøre alt selv.
En loop-maskin tar opp og spiller om igjen musikksekvenser, noe som gir artister uendelige muligheter til å komponere musikk alene, samtidig som lytterne kan få en følelse av at man hører et fullsatt band spille sammen. Bernhoft forteller videre at det var kult å kunne se, i hvert fall helt i starten, det øyeblikket det gikk opp for publikum at det ikke var playback og de skjønte hva som faktisk skjedde.
Hvordan vil du beskrive musikkstilen din?
– Ehhh, ideelt sett har jeg lyst til å si at det bare er musikk – og forhåpentligvis bra. Tror jeg har henfalt litt til tekstur og til et språk som handler om smak og konturer, om grus og sjokolade og litt bringebær… rik på protein. Har jo holdt på med musikk ganske lenge, så jeg håper at jeg har utviklet meg litt.
Du har jo nylig gitt ut EP-en ”The Morning Comes”. Kan du si noe om hva sangene handler om?
– Jeg har masse opplevelser fra da jeg bodde i USA for noen år siden. Jeg syn´ har vært veldig opptatt av å være bevisst på at jeg holder på med musikk som ikke samsvarer med hvordan jeg ser ut… Bleike folk har holdt på med soul lenge, men jeg har fått kommentaren ”You don’t sound like you look like”. Rasismen lever i sine beste velgående, så det var vel noen tekster som måtte ut etter å ha sett det litt på nært hold.
Avslutningsvis spør jeg om han har en favorittlåt han liker best å spille live. Bernhoft svarer at han generelt synes de låtene han har spilt færrest ganger er gøyest, og beskriver seg selv som litt ”musikalsk rastløs”. Noen av sangene hans blir også spilt med et band som backer opp.
– ”Everything will be alright”, den får jeg ikke til å spille solo, så den er veldig gøy å spille med bandet! Men veldig stas å spille de låtene alle kjenner igjen og kicker på, som ”C’mon Talk” for eksempel.
Tekst: Julie Lind Omstad
Foto: Marie Sjøberg
