Jeg dro på Cinemateket på onsdag og slo av en prat med daglig leder Janne Molberg, før jeg dro på verdenspremieren av Roger Waters’ “Us and them.” Hun forteller at bygget vi sitter i heter Aladdin og er den gamle kinoen i byen fra 80-tallet, hvor det holder til ulike kulturgrupper og organisasjoner. Cinemateket er en av de største leietakerne, noe de setter stor pris på. Det fordi de har Aladdin å takke for sin eksistens, da de har utstyr til å se gamle kinofilmer på rull. En fjerdedel av filmene som blir vist på Cinemateket kommer i form av gamle filmruller fra et lager i Mo i Rana, hvor det finnes flere filmer på rull fra hele filmhistorien, faktisk tilbake til stumfilmtiden. Det er grunnen til at Cinematekene i Norge finnes, fordi staten vil at de skal eksistere og ha kompetanse til å drive med profesjonell filmformidling og få vist frem de gamle filmene som ellers ville ligget på et lager og støvet. Det finnes også syv forskjellige Cinematek i Norge.
Cinemateket har også masse ny film og viser en del filmer som ellers ikke blir vist på norske kinoer. Da all kino skulle bli digitalisert i 2010, ble nesten alt av det gamle utstyret kastet. Aladdin er en av de få bygningene i landet som tok vare på utstyret. Janne presiserer Cinematekets viktighet.
– Det er viktig, ikke bare å formidle film, men å ta vare på den nostalgiske kinoatmosfæren.
Det tredje Janne forteller om er hvordan cinematekene har begynt å ta i inn nyrestaurerte filmer, med ny strøken innpakning. Når de henter filmruller på posten, må de gjøre det med jekketralle, forteller Janne, i kontrast med når de mottar nye filmer, enten som filer på nettet eller små harddisker.
Etter en hyggelig prat får jeg lov å bli med inn på prosjektorrommet og se. Jeg kjenner virkelig at filmnerden i meg våkner i det jeg ankommer rommet. Der er det to store gamle filmprosjektorer og en ny i midten; på andre siden av rommet er det enda en stor det står “Sony” på. Janne forteller at sistnevnte var av første generasjon når det kommer til digitalisert film. Jeg tenker for meg selv at jeg kunne gjerne flytta inn i det rommet der, uten at det hadde gjort meg noe som helst. Janne finner fram en film, som består av en haug med ruller, så jeg får et bilde av hvor massivt det egentlig er. Og det skal sies, en film var egentlig forbanna tung, for bare å være en film. En kan bare se for seg hvor mye tid det gikk til å redigere filmer før i tiden. Mye klipping og liming ser jeg for meg. Jeg priser meg lykkelig for at det finnes en plass her i byen som sørger for å holde filmkunsten i live og går ut med et smil om munnen. Jeg takker for meg og drar ut på kafe, for å slå ihjel litt tid før det er tid for konsertfilm.
Jeg kommer inn igjen på Cinemateket akkurat i det klokken slår 18.00 og til min store overraskelse var det kun tre personer som stod i kø ved baren. Jeg forventet et hav av mennesker og et snev av kaos før filmen begynte, men her var det ikke en gang kø. Så jeg var rimelig fornøyd da jeg kom bort til baren og kjøpte meg en pils. Øl og kino, to av de beste tingene jeg vet om her i livet, så jeg hadde ikke mye å klage på da jeg ankom kinosalen. Her var det nesten helt fullt, så jeg stod der et lite øyeblikk og lurte på hvor jeg skulle sette meg ned. Jeg satte meg ned i hjørnet på bakerste rad. Jeg må innrømme det at jeg var veldig giret på denne konsertfilmen. Siden jeg er stor fan av Roger Waters og Pink Floyd var det jo selvfølgelig litt stas å få med seg verdenspremieren på denne konsertfilmen ved navn “Us and Them.” Rundt i salen hører jeg lyden folk som spretter opp pils mens de har ivrige samtaler. Det er god stemning i salen og jeg synes det er gøy å se hvor mange forskjellige folk som sitter der. En skulle vel kanskje tro at Roger Waters ville appellert mest til den eldre generasjonen, men her er det gjerne besteforeldre, foreldre og unger som er kommet for å se. Det gleder en fan som meg og den musikalske arven til det legendariske bandet lever videre på tvers av generasjoner. Jeg kjøper en ny pils i baren før filmen begynner, før jeg igjen setter meg bakerst i salen i snorm spenning.
Først kommer Janne frem og sier noen ord om filmen, så blir det mørkt i salen. Endelig skjer det.
Filmen åpner med en kvinne sittende på en strand, hvor himmelen er dekket av grå skyer og det spilles melankolsk i bakgrunnen. Det begynner å lyne på himmelen og lyden av torden er byttet ut med lyden av skudd og eksplosjoner. Så begynner lyden av den kjente “Breathe” fra Pink Floyds bestselgende album “The Dark Side of the Moon.” Roger Waters leverer fra start til slutt i denne filmen, med låter fra hele Pink Floyds katalog og nytt materiale fra hans seneste soloalbum “Is this the world we really want?”. Og det som kanskje gjør sterkest inntrykk på meg er hvordan mange av tekstene er mer relevant i dag, enn de var på slutten av 70-tallet. Roger Waters leverer et sterkt politisk budskap, i tillegg til fantastisk musikk og oppfordrer oss seere til å tenke oss om og kjempe mot den urett som er i verden. Det er god musikk og minst like vakkert visuelt, med sterke bilder og animasjoner under hele konsertfilmen.
Nesten to og en halv time fløy av gårde og jeg sitter igjen med en spesiell følelse. Salen var full av begeistring under hele forestillingen og lyden var mildt sagt nydelig. En fin dag å være Pink Floyd fan rett og slett. Og Cinemateket her en plass jeg kommer til å dra tilbake til, helt klart.
Tekst: Tommy Kausland
Leave a Reply