Et sted i H-bygget
Jeg sitter med ryggen til de store vinduene, og får solen i sidesynet. Taster for harde livet på tastaturet, i håp om at noe av det jeg skriver gir mening. Spiller ingen rolle om det er en artikkel til avisen, eller et avsnitt i den evig lange semesteroppgaven. Den som ikke skal inn før i slutten av november, men som fortsatt kaster skygger. når jeg ønsker å bruke tid på noe annet.
Vennene mine har lukket øynene, og lar solen varme ansiktene deres. Et kort avbrekk i den konstante jobbingen. «Vi må nyte det, mens vi kan» sier de.
Snart blir det regn og kaldt.
Så jeg sitter der et sted i H-bygget, og jeg er stresset.
Det må være lov å si. Vi er stresset alle sammen. Midt oppe i innleveringer, vakter på jobben og eksamen som vi kanskje burde ha startet å lese til, allerede i august.
Og vi sitter her sammen, fordi da virker det litt mer overkommelig. Bare en liten time til, så kan vi gå i kantina og ta pause. Snakke om noe annet enn innleveringer og tematikk til bacheloroppgaven.
På videregående drev jeg mamma til vanvidd, da jeg telte ned innleveringer, presentasjoner og eksamener. Bare to prøver, en presentasjon og fire eksamener til ferie. For det var min måte å takle det på. Akkurat nå har jeg bare to presentasjoner, to semester oppgaver og en skole eksamen igjen. 5 er ikke noe stort tall, og det er mye lettere å telle ned fra fem, enn å telle opp til alle de tusenvis av ordene som må skrives.
Så til alle stressa studenter, så tenker jeg at vi kan telle ned sammen. Huske at det er ganske gøy å være studenter, og at vi alltid kommer oss gjennom det sammen.
Så pust dypt inn, så teller vi ned….3…2…1
