Skrevet av Alexander Horpestad, Alice Soleng og Eskild Furøy.
Det var en regnfull lørdag i mars, da Unikum redaksjonen var samlet til sin månedlige deskhelg. Dagens middag, chili con carne, var ferdig spist, og de underlige samtalene var godt i gang. På et eller annet vis kom vi inn på emnet bucketlister, og jeg (Alice) gjorde den store tabben og nevnte at å springe maraton står på min.
Alexander, som desperat trengte en treningspartner, påpekte at det skulle være halvmaraton i Kristiansand i juni, og foreslo at vi skulle melde oss på sammen. Jeg, som på det tidspunktet ikke kunne løpe 5 km uten å hyperventilere, var voldsomt i tvil.
Eskild, som trengte flere venner, sa at dersom Jeg meldte meg på, skulle han også gjøre det. En allianse var inngått, og Unikum prøver løping ble født. Med litt mer enn tre måneder til Sommerløpet i Kristiansand ble vi enige om å trene sammen for å fullføre en halvmaraton.
Vårt ærlige startpunkt:
Alexander:
– Jeg hadde løpt litt på selvtvang. Maks to ganger i uken om været var på lag, ettersom forventninger fra foreldre var at jeg trente. Jeg likte å være i fysisk aktivitet, men syntes løping var helt utholdende, nok fordi jeg alltid løp samme tur i samme tempo og følte aldri noe fremskritt. Jeg hadde aldri fulgt noen plan og forstod ikke at å tvinge meg ut av døra på samme tur ikke ville gjøre meg noe bedre løper. Det lengste jeg hadde løpt sammenhengende før var ca. 11 km på 1 time i 2019, og da var jeg i bedre form enn da vi startet.
Alice:
– Da vi startet å løpe ordentlig i midten av mars, likte jeg å påstå at jeg var i helt akseptabel form. Jeg drev aktivt med tre idretter og hadde kanskje gjennomført 3-4 joggeturer forrige semester. Siden jeg hadde vært håndballspiller i elleve år hadde jeg god korttids kondis, men hadde ikke noe særlig ønske om å løpe langt. Den lengste løpeturen min før prosessen startet var på 8 km, og jeg hadde optimistisk lastet ned” Strava” allerede i desember. Da var jeg kjempeglad for å legge til tre løpeøkter i uken i tillegg til de mange treningene mine fra før av. Ikke egentlig. Jeg er kjempe sta, og ble veldig motivert av at foreldrene mine sa at jeg ikke ville klare å løpe halvmaraton på under 2 timer.
Eskild:
– Startpunktet mitt var at jeg hadde løpt mest til bussen, som vil si et akseptabelt tempo i noen hundre meter. Den første lengre løpeturen vi hadde var mildt sagt ubehagelig da vi løp i et høyere tempo enn hva jeg var vant til, noe som ga meg cravings på epler av en eller annen grunn. Jeg ble hovedsakelig med for at Alice skulle lide så mye som mulig. Målet mitt var å fullføre på 2 timer og 30 min.
Slagplanen
En vanlig treningsplan for et halvmaraton er ofte både lang og tung. Vi hadde litt over tre måneder på å komme i god nok form, til å ikke stryke med på målstreken til Sommerløpet. Ettersom at vi ville trene sammen, men alle hadde ulike timeplaner. Vi ble enige om å prøve å få gjennomført langløp sammen hver uke. En gruppechat ble opprettet, og den er dessverre fremdeles i bruk. Vi prøvde å få gjennomført hvert fall tre løpeøkter i uken. Alexander derimot, bestemte seg for å satse på å få en overbelastning, og trene mye mer enn det. De tre løpeøktene skulle bestå av en intervalløkt, en enkel løpetur og en langtur.
Den første langturen endte på svimlende 8 km, men derfra gikk det bare oppover. Vi løp i dårlig vær, også dager vi heller ville sove. Alt fra 1000 meters intervaller, til langløp i gjørmete skog, med knall og fall ble gjennomført. Dessverre var ikke treningsprosessen uten problemer. Eskild fikk overbelastning etter to uker, og måtte forlove seg med ellipsemaskinen og boblebadet på Spicheren. Alice bestemte seg for å forlate landet to ganger, og hadde derfor to uker med bare en løpe økt. Alexander, som ikke kan klatre, forstuet ankelen seks uker før Sommerløpet. Deltakelsen hans i halvmaratonet var truet, men han fant ut at siden han kunne løpe litt, skulle han fortsatt være med. Det hadde ingenting å si at han ikke kunne gå uten krykker resten av tiden.
I motsetning til de andre prøvde Alexander å følge en konkret plan for å løpe opp mot en halvmaraton. Noe som ikke gikk helt etter planen, ettersom han trente for mye og slet ut leggene, i tillegg klarte han ikke å holde seg i rett soner på de ulike øktene.
Etter 3 uker inn startet han for fullt å løpe med KSI løping, hvor han fikk stor glede av å løpe med andre, og ble motivert. Han ble med dem til Drammen og løp 10km, hvor han fikk testet formen. Her sprang han 47:53 etter å ha startet for fort og trengte flere pauser. Etter dette motiverte de andre løperne han til å prøve å løpe Sommerløpet på under 1:50.
Lide sammen
Den 26.mai fant vi ut at vi måtte teste formen litt. Det var tre uker til Sommerløpet, og ingen av oss hadde noensinne løpt selve halvmaraton distansen før. 21 km skulle gjennomføres, og helst før det ble mørkt. Eskild var endelig skadefri nok til å prøve å løpe lengre enn 5 km, og Alexander skulle teste de nye løpeskoene sine. Alice hadde jobbet åtte timer, men var fast bestemt på å slite seg enda mer ut. Nok en gang måtte Eskild trekke seg fra løpet, fordi han fikk vondt i hælen, og det tok cirka to uker før han ble bedre igjen. Under en uke før Sommerløpet fant han endelig ut at årsaken til at han ble skadet hele tiden, var fordi han hadde dårlig løpeteknikk. Alexander og Alice fullførte sterkt ved å spurte gjennom byen, for å fullføre på under 2t og 25 min.
Sommerløpet nærmet seg, og treningsinnsatsen var variert. Alexander hadde gjennomført svimlende 67 løpeøkter fra start til slutt, og følte seg klar til å springe kjapt. Han hadde også rekruttert egen personlig fartsholder, for å jukse seg til en god tid. Eskild derimot hadde fra mars til midten av juni gjennomført 16 løpeøkter, omtrent 24% av det Alexander hadde gjort. Alice hadde selv med to utenlandsturer, og jobb herfra til månen, fått gjort 30 løpeøkter. Med fare for styrtregn på selve løpet, var vi 100% klare til å lide sammen.
Sommerløpet 2024
Alexander:
– Jeg startet å holde fart med fartsholderne med måltid på 1.50. Hun ene venninnen min skulle holde samme fart, så jeg løp foran fartsholderen med henne, de første 5 km. Overraskende så døde ikke beina mine helt, og da jeg så hun økte farten litt, tenkte jeg at det aldri gikk. Jeg økte ikke farten, men tok henne igjen i en bakke, og da økte jeg farten fra gruppen med fartsholdere. Når vi kom halvveis så hadde jeg aldri løpt i den farten over den distansen, og lurte på hvordan jeg holdt ut. Etter ca. 15,5km falt hun og jeg løp. Har alltid brukt andre til å holde farten, og trodde jeg skulle miste farten selv. Men så noen foran meg og økte i stedet farten de neste 3km og tok igjen 3 personer. Noe som var dårlig ide, for da tapte jeg energi, og slet med å holde oppe farten de siste kilometerne. De to som jeg løp forbi, tok meg igjen og følte at beina døde litt. Jeg tvang meg selv til å holde ut til mål, og klarte å spurte forbi han ene som hadde løpt fra meg og vant med ett sekund foran han. Var veldig fornøyd med å springe på 1.45.54.
Realistisk mål
Alice:
– Før løpet hadde jeg fått streng beskjed om å ikke starte for hardt. Frykten var at konkurranseinstinktet skulle slå inn, og at jeg kom til å løpe for å ta igjen hvert eneste menneske foran meg for å så møte veggen halvveis i løpet. Jeg startet i et tempo jeg mente var ganske enkelt, og ble både bekymret og sjokkert da de første kilometerne på klokken viste en fart som ikke samsvarte med ideen om å starte rolig. En ting som hjalp meg veldig var det at jeg unngikk å se på klokken under løpet, bortsett fra på kilometer tidene. Så jeg sprang etter hvordan jeg følte meg, ikke etter hva klokken sa jeg hadde i puls for den var alt for høy, enn hva fart jeg vanligvis hadde. Underveis tok jeg igjen mange folk, og det motiverte meg selv om farten var høy.
– Det store målet mitt var å fullføre på under 2 timer, men jeg hadde satt meg 2 timer og 10 min som et realistisk mål. Etter 15 km fikk jeg øye på fartsholderen for 2 timer, og det drev meg til å øke farten for å ta gruppen igjen. For å være ærlig var det eneste som motiverte meg til å fullføre løpet, det faktum at jeg var skikkelig kald av regnet, og at jeg ville hjem og ta en varm dusj. Det var rett og slett mindre vondt å holde farten, enn å sakke ned farten og løpe lenger, noe som til slutt ga en tid på under 2 timer, og gjorde meg veldig fornøyd.
Eskild:
– Jeg hadde som mål å fullføre på under 2 timer og 30 min, heldigvis møtte jeg på en venn ved startstreken som hadde samme mål som meg. Når vi lagde en plan for løpet, ble vi enige om å løpe rolig i starten for å så løpe raskere mot slutten. I starten var det litt demotiverende at andre løp fra oss, men det ga til slutt motivasjon da vi tok igjen andre løpere mot slutten. Den største motivasjonen for meg var å ha noen å løpe med, men det hjalp godt å vite at jeg skulle i boblebadet etter løpet for å varme meg etter å ha løpt i regnet. Jeg løp på 2 timer og 20 min som jeg er godt fornøyd med når jeg ikke har fått løpt så mye den siste tiden før løpet grunnet div skader på bein og føtter.
Alt i alt var det å løpe halvmaraton en fin erfaring for oss. Vi klarte alle å slå målene vi hadde satt før løpet, og det er alltid godt å kjenne på mestringsfølelsen. Selv om veien til løpet var både lang og hard, tør vi påstå at vi har blitt litt gladere i løping gjennom det. Hvert fall nok til å nytte oss av Early Bird tilbudet til Sommerløpet. Noe som vil si at vi skal gjøre det samme enda en gang til neste år. Hvor mye løping det blir frem til da, er det bare å vente å se.
