Hvem hadde trodd at det å prøve å tegne et nakent menneske skulle bli så meditativt?
Mine tegneferdigheter er minimale, og nakne mennesker gjør meg ukomfortabel. Så da en bekjent av en bekjent nevnte at hun hadde prøvd akttegning, tenkte jeg at dette må da være midt i blinken. Jeg prøver nemlig å utvide min komfortsone, men siden den er ganske romslig, er det sjelden jeg blir nervøs for å prøve noe nytt. Og akttegning, det er noe nytt. Så jeg meldte meg på arrangementet “Tørst og Tegning” på Facebook.
Jeg trodde en blyant var en blyant
Selv strekmennene jeg tegner er mangelfulle, men jeg ble forsikret om at det ikke var noe problem. Man trenger hverken ha forkunnskaper eller talent for å bli med.
Jeg støtte på problemer allerede før det begynte. For hva har man på seg når man skal tegne noen som ikke har på seg noe som helst?
Utfordring nummer to var å finne frem, men det viste seg å være lettere enn jeg trodde. Det var på Arteriet, et koselig lite galleri med utsikt mot sjøen på Vågsbygd. Vi ble møtt med et bord av tegnesaker, stoler i en ring med et podium i midten. Så begynte de virkelig store utfordringene. Jeg trodde en blyant var en blyant. Der tok jeg feil.
Det er ulike “bløthetsgrader”, og da jeg kom med en “4b” nikket sidemannen anerkjennende. Første prøve bestått. Jeg sa selvfølgelig ikke til noen at jeg bare hermet etter hun som var før meg. Bør jeg ha kullstift som sidemannen? Før jeg visste ordet av det satt jeg med blyant, 3 ulike stifter i svart, og 8 farger. Jeg kunne jo ikke se ut som en amatør heller!
20 stykk med klær, og ei uten
Vi var ca. tyve bekledde stykker med ark og blyant, og en ubekledd kvinne. I begynnelsen fikk vi ett minutt per positur, og måtte skyndte oss å tegne videre. Det var utrolig meditativt! Jeg var i sonen. Når man hadde så dårlig tid, ble ikke fokuset på å gjøre det bra, men på å gjøre det. For en som meg passet det utmerket. Og med “en som meg” mener jeg “en som ikke aner hva hun driver med”. I hjørnet stod en mandolinspiller fra UiA som spilte svært stressende musikk etter min mening. Jeg hadde nok foretrukket en litt mer avslappende stemning.
Da sekvensene på ett minutt var over, fikk vi to minutter. Så fem, ti og til slutt to på tyve minutter. Innimellom var det pauser der vi kunne nyte galleriet og kjøpe et glass vin og snacks. Å tegne i tyve minutter ble litt lenge for meg. Etter ca ti minutter innså jeg at jeg ikke kunne forbedre tegningen på noen som helst måte. Ikke fordi den var fullkommen, men jo flere detaljer jeg la til, jo verre ble det. Så da tok jeg meg heller en tur innom galleriet som stadig har nye utstillinger og arrangementer.
Bedre å ta feil og stå i det
Mange gikk på akttegning for å prøve noe nytt, noen var proffe og hadde gjort dette i mange år, og noen var der for det sosiale. For det var overraskende sosialt! Man så på hverandres tegninger, og delte erfaringer når det gjaldt hvilke posisjoner vi synes var vanskeligst å tegne mens vi nøt vin og litt snacks.
Jeg må ærlig innrømme at jeg prøvde å stjele noen tips og triks fra de andre. Men fant raskt ut at jeg måtte akseptere mine mangelfulle tegneferdigheter og bare kjøre på. I begynnelsen tegnet jeg svakt, men så etterhvert at de proffe tegnet med sterke streker. Det var da jeg begynte å tegne selvsikkert. Harde streker med kull! Om det ble bedre vet jeg ikke, men min teori er at det er bedre å ta feil og stå i det, enn å gjøre halvveis feil svakt.
Alle er velkomne
Initiativtakeren kunne fortelle at hun hadde bodd i København i mange år, og begynt på akttegning. Da hun flyttet til Kristiansand fant hun ingen steder som hadde dette, og bestemte seg derfor for å starte det selv. Hun mener dette passer for alle som vil prøve noe nytt eller vil ha nye tegneutfordringer.
- Les også: Unikum prøver: StrongmanRun
Om man ønsker å tegne eller stå aktmodell er man hjertelig velkommen. Det viser seg også at det er mange andre tegne arrangementer i byen. Blant annet Urban Sketching Kristiansand, som tegner ulike steder i nærområdet. De har til og med tegnet på UiA! Og selvfølgelig dette arrangementet som heter Tørst og Tegning og som arrangeres ca en gang i måneden.
Fornøyd?
For å være ærlig, så ble jeg imponert av meg selv. Når man fikk så dårlig tid gjorde det at jeg ikke rakk å være selvkritisk. Hvis du nå spør om jeg kommer til å henge opp egne tegninger på veggen, så er svaret ja. Så narsissistisk har jeg tenkt å være.
Tekst: Marthe Elden Wilhelmsen
Foto: Marthe Elden Wilhelmsen & Naysa Andrade
