Er du en av dem som ikke klarer å la være å trampe takten når du hører en beat som virkelig fenger? Eller kanskje du bare ønsker å drømme deg vekk fra den mørke, frosne, norske hverdagen til en fargerik bakgård i en varmere tilværelse – både temperaturmessig og mellommenneskelig? En halvtimes spasertur unna Kristiansand campus, gjemt unna i et industriområde blant svære, grå betongblokker av noen bygninger på Lund, finner du en liten tropisk perle: SalsaSi danseskole.
Jeg ble invitert med på «åpen uke» i januar av en venninne som har gått på kurs hos SalsaSi i et par måneder. Jeg ble da med på onsdagen som innebar introduksjon av bachata og salsa, før danseskolens ukentlige «Social Si» som denne gang inkluderte et minikurs i kizomba. Både bachata-kurset og salsa-kurset strekker seg over 5 uker med én time ukentlig, og denne dagen var altså første av fem deler hvor man begynte med å lære seg de grunnleggende trinnene innenfor hver av dansesortene.
I tillegg arrangerer altså SalsaSi en sosial aften hver onsdag fra kl. 20:00 for å samle danseglade mennesker til pardans. Man betaler en liten sum på 75kr for inngang, og under åpen uke var dette en gyllen mulighet for å få testet ut dansetrinnene vi nettopp hadde lært.
Når man ankommer det slitne bygget er det første man møter bak ytterdøren en industriell metall-trapp som gir følelsen av å være på en ubåt – altså ikke det første man forventer å møte på vei til et salsa-kurs. I enden av trappen møter man en liten gang hvor man kan kvitte seg med vinter-bootsene og de tunge boblekåpene for et par timer, og mengden sko og jakker som samler seg på denne kvadratmeteren i løpet av kvelden gir fort konnotasjoner til et kollektiv-vors. Selve danselokalet får et uhøytidelig preg av de innbydende sofa-gruppene som omkranser halve rommet, mens den klassiske speilveggen i andre enden gir lite rom for tvil om rommets formål.
Jeg og venninnen min møtte akkurat på tiden kl. 18:00, mens det ble gjort et lite opprop på de modige sjelene som hadde meldt seg på kurset allerede før de visste hva de begikk seg ut på. Deretter var det et par sekunder med mild forvirring når voksne mennesker i alle aldre skulle organisere seg i rekker, før det var rett på’an – som vi sier i Bergen.
Danseinstruktør Maarten satte i gang – med instruktør Tina og hennes glitrende sko ved sin side – med å instruere rommet i bachatas grunnleggende trinn, en latindans som ofte beskrives som hakket enklere å lære enn salsa. Med god humor og pedagogisk holdning løsnet han opp stemningen og skapte en atmosfære hvor det var greit å prøve og feile, og å ikke ta seg selv så høytidelig. Etter en halvtimes tid med mengdetrening på trinnene både uten og med musikk, var det tid for å utfordre intimgrensene sine i pardans med fremmede: en (edru) nordmanns største skrekk! Men som nevnt, i tillegg til mange års erfaring som instruktør har Maarten god humor og vet akkurat hva han skal si for å losje oss nybegynnere trygt gjennom slikt ukjent territorium.
Pardans-porsjonen av kurset ble innledet med at man skulle dele seg i ‘fører’ (tradisjonelt menn) og ‘følger’ (tradisjonelt damer) på hver sin side av rommet. Når Tina og Maarten stilte seg opp mot hverandre i midten, så de et lite øyeblikk ut som to hærførere på en slagmark med hver sin hær i ryggen. Likevel var formålet med denne oppstillingen altså ikke krig på middelalder-vis, men at Tina viste trinnene til følgerene og Maarten viste trinnene til førerene. Så langt var det nemlig førerene (eller mennene) sine trinn vi hadde danset, ettersom det ifølge Maarten er menn som statistisk har vanskeligst for å lære dansetrinn. Nå skulle følgerene (eller damene) danse omvendt av hva vi hadde gjort tidligere, så denne simulerte avstands-pardansen var en viktig overgang slik at følgerene på effektivt vis fikk mulighet til å omstille seg før the real deal.
Pardansingen er lagt opp til at man bytter partner på rotasjon, noe jeg opplevde som en fin løsning når det gjaldt både øvelse og intimgrenser. Jeg startet rotasjonen mildt med venninnen min som fører, og underveis møtte jeg på alt fra menn som fikk til å føre, menn som glemte hvordan man teller, menn som brifet med å gå utenfor instruksjonene, til menn jeg bare ble forvirret av.
Jeg var også heldig nok til å møte på Pablo – aka djPablo, en av instruktørene som startet danseskolen – som kunne bidra med personlige tips. Flere ganger havnet lille meg på under 160 med menn på nærmere 2 meter, noe som først og fremst må ha sett ganske komisk ut utenfra. Men selv om det føltes surrealistisk å stå med nesetippen i brystkassen til en fremmed mann, var det også en annen form for avstand og ble en slags pause fra å utfordre intimgrensene.
Når det omsider ble tid for introduksjonen til salsa-kurset og det ble kastet flere trinn på banen begynte det å gå fort i svingene – gjerne ikke så rart siden salsa har flere grunnleggende trinn og følger en raskere rytme enn bachata. Dette kurset ble ledet med Pablo i front og, nok en gang, Tina som assistent. Rommet fylte seg med nye kursdeltakere som kom for bare salsa-kurset, og med en god del av oss som hadde vært med på bachata-kurset fortsatt til stede begynte det å bli trangt. Men det var ikke noe problem – jo flere jo bedre! var holdningen. Det ble nok et opprop, etterfulgt av nok et kontrollert kaos, og før jeg visste ordet av det danset jeg salsa med Pablo. Eller han danset hvert fall salsa med meg.
Jeg er nok intet dansetalent, men jeg har alltid likt tropiske rytmer og beundrer mennesker som mestrer å hengi seg uanstrengt til musikken. Der de enkle, repeterende trinnene til bachata i kombinasjon med alle nye inntrykk ga rom for analyse og refleksjon, krevde salsa full konsentrasjon og tiden fløy. Plutselig var de gule taklysene byttet ut med dempede lysslynger i ulike farger, og en helt annen stemning hadde senket seg over lokalet når Social Si hadde inntatt kvelden.
Hvis du så skulle befinne deg i samme situasjon som meg, altså med fullstendig hjerneteppe og null minne av alle trinnene du nettopp har lært, er du kanskje heldig nok til å bli budt opp til dans av Pablo. Han har nemlig danset i over 20 år, så han har både kompetansen og viljen til å føre deg trygt gjennom en hel dans på en sånn måte at du til og med koser deg underveis – til tross for at du kanskje trakker på tærne hans et par ganger… Disse sosiale kveldene bunner i instruktørenes syn på at det ikke nødvendigvis kun er et kurs de tilbyr. De ønsker å spre danseglede og å skape en sosial arena hvor denne kan dyrkes. Som Maarten sa det: «For at vi skal ha noen å danse med må vi lære andre å danse».
Og til alle dere menn der ute som ikke tør å teste ut pardans fordi dere mener det ser for «feminint» ut (inkludert skribentens bedre halvdel): det er lite som oppleves som mer maskulint enn en mann som kan føre.
.jpg){kind=link}