Jeg har alltid likt å utfordre meg selv og deltatt på en rekke konkurranser tidligere. Så da StrongmanRun gikk av stabelen her i Kristiansand kom muligheten til en ny utfordring.
I tillegg til meg selv, ble også tre engasjerte Unikumere med på løpet. Ikke for å løpe, men for å filme og ta bilder. Det betød at jeg måtte kaste meg ut i en 10 kilometer lang hinderløype bestående av 30 hindre alene, med kamera på slep. Arrangørene beskriver StrongmanRun som en morsom lagkonkurranse som utfordrer hver deltager og teamsamarbeidet, dette gjorde det ekstra utfordrende å løpe alene. Samtidig som det gjorde meg mer motivert til å fullføre.
Løpsdagen var endelig kommet, og vi møtte opp under de grå skyene og forberedte oss til løpet. Nervene begynte å slå inn.
At jeg ikke hadde trent noe særlig i forkant av løpet gjorde meg usikker på om jeg i det hele tatt ville klare å fullføre. Det hjalp ikke at regnet høljet ned en time før løpet startet heller. Men sola kom heldigvis frem like før start, og nervene ble byttet ut med glede og engasjement.
Jeg startet nesten helt bakerst blant 750 deltagere. På 3km-merket hadde jeg plutselig tatt igjen en god del deltagere! Atmosfæren rundt løpet og heiarop fra tilskuere gjorde meg kanskje litt for selvsikker, og det førte til at jeg startet for hardt de første kilometerne. Jeg begynte snart å merke det tøffe kjøret. Det føltes som en hel evighet fra 3km- til 4km-merket. Jeg møtte virkelig veggen når jeg var på vei opp mot toppen av Odderøya for tredje gang og fikk vite at jeg skulle opp dit minst en gang til. Det hjalp heller ikke å se på deltagere som hadde falt ut og satt ved drikkestasjonen på toppen og koste seg.
Energien var ikke til stede når jeg bikket 6km-merket. Igjen slo tanken om å gi seg, midt i en skogssti på vei opp til toppen av Odderøya for siste gang. Rent mentalt var det alle verst for meg fra 6km til 8km. Jeg var lei av å jogge opp og ned Odderøya, skli på gjørmete skogstier, hoppe i sjøen og krype og klatre over stokk og stein.
Men nede på Tresse slo viljestyrken hardt inn, og med hjelp av atmosfæren, og ikke minst publikum, klarte jeg å fullføre. Jeg overrasket meg selv når jeg fikk høre resultatet etter målgang. Ikke bare klarte jeg å fullføre, men jeg kom i mål på 1 time og 47 minutter! Med en beskjeden 301 plass kan man ikke være noe annet enn fornøyd med tanken på at løypa var full av crossfit-folk, militære, triatlonløpere og andre topptrente mennesker. 301 plass av 750 er ikke så ille, sier vi.
Jeg anbefaler absolutt StrongmanRun hvis man er interessert i den slags. Man må forvente at det blir fysisk utfordrende, men hele arrangementet, atmosfæren og gleden som omkranser hver eneste kilometer gjør det enklere. Det er nok best å kaste seg ut i det som et lag, selv om det er mulig å gjøre det alene. Da slipper man kanskje å være stokk stiv dagen etter.
Tekst: Zhilwan Manbari
Foto: Andreas Guthe og Mia Wright
[…] Les også: Unikum prøver: StrongmanRun […]