Av: Batsheva Dance Company Hvor: Kilden Teater og Konserthus Når: 5. februar 2019
Dansekompaniet Batsheva er visstnok et verdenskjent dansekompani, med stjernekoreograf Ohad Naharin i spissen. I beskrivelsen av stykket står det at man som publikummer står på tå hev i 2×40 minutter med en overraskelse til slutt som publikum kommer til å huske lenge.
Jeg har ikke sett mange danseforestillinger, men sikkert flere enn gjennomsnittet. Er det da lov å si at jeg… Kjedet meg? Hva var den overraskelsen jeg skulle huske lenge etter forestillingen? Forestillingen bestod av en 40-minutters-dansesekvens som ble gjentatt to ganger. Musikken var annerledes. Det var andre dansere. De hadde flagg istedenfor striesekker i andre sekvens. Men det var da uansett… likt? Forstod jeg det ikke? Gikk dette over hodet på meg? Mangler jeg en kulturell forståelse for samtidsdans? Eller var det rett og slett litt kjedelig?
Dansen i seg selv var langdratt og repeterende flere steder. Opprinnelig likte jeg de repetitive sekvensene der de «skippet» av gårde over lang tid, eller at kvinnene satt på ryggene til mennene mens de sakte krabbet bortover. Frem og tilbake, frem og tilbake. Igjen og igjen. Dette synes jeg var behagelig, fascinerende og meditativt. Men når da dette ble gjentatt i andre halvdel, ble det litt mye. Det var mer uro i salen. Flere, meg inkludert, prøvde å se på klokka i mørket. Mye var abstrakt. Og mye var svært konkret. Sånn som rappen om voldtekt. I et minimalistisk scenebilde synes jeg det brøt mye at en mann kom ut med mikrofon slepende på en lang ledning. Og ja, dette skjedde også to ganger.
Men for all del. Det var mye kult. Og danserne var dyktige. Det var ingen tvil om profesjonaliteten. De hadde individuell dans flere steder, men jeg ble mest imponert av samspillet i gruppen når de danset sammen. Av og til stod de helt stille, og uten noe synlige signaler beveget de seg plutselig samtidig. Så stanset de. Bevegde seg. Stanset. Dette var fascinerende og fengslene og helt klart høydepunktene for meg i forestillingen. Særlig likte jeg da de simultant slo striesekkene (eller flaggene i andre sekvens) i bakken mens en danser krabbet sent bortover.
Som nevnt hadde det en slags meditativ effekt på meg. Både pga. den repeterende dansingen, men også grunnet musikken. Det var gregoriansk munkesang, men også rap, asiatisk ballade, instrumentelle sanger og ikke minst øredøvende buldring. Det var blackout. Ulikt tempo. Sånn sett var det variasjon. Men likevel svært likt.
Da jeg gikk ut av salen hørte jeg at noen sa det var «lifechanging». Mens andre spurte «Skjønte du noe av det der?» Og det er vel den effekten kunst skal ha på oss? Jeg er glad jeg dro. Jeg kan ikke unngå å tenke at enten så gikk dette over hodet på meg, kanskje jeg var for trøtt? Eller så var det bare litt kjedelig.
Tekst: Marthe Elden Wilhelmsen
