Foreleser Abit Hoxha er universitetslektor i mediefag. Han foreleser hovedsakelig innen journalistikk, og har selv en spennende bakgrunn fra tiden i sitt hjemland, Kosovo. Han mener at foreleserens rolle har endret seg, og at eksamener burde ligne mer på en bachelor- eller masteroppgave, hvor man vet spørsmåla før man begynner. Unikums journalist tok en prat med Abit, og her følger den praten.
Hvorfor mener du at eksamensspørsmåla kan bli avslørt før eksamen?
– La oss si at man har et fag med 13 forelesninger, hvor man vet at man vil ha ti eksamensspørsmål. Hvis man avslører disse helt i begynnelsen vet studenten nøyaktig hva hen må lese. Og når de da forbereder seg til eksamen, så lærer de.
Poenget med å studere er ikke eksamenen.
– Og er ikke det hele poenget med å studere? Poenget med å studere er ikke eksamenen, men å lære pensum. Så, hvis mine spørsmål får deg til å sette deg ned og lese spørsmål, hvorfor ikke avsløre dem i starten? Dersom studenter gjør det bedre slik, så er det ingen grunn til å ikke gjøre det!
Dette er naturligvis svært tiltalende for studenter.
– Ja, men det er mange flaskehalser ved denne idéen. Et slikt system kan bli misbrukt og feilbrukt på mange måter, og det er forståelig. Men høyere utdannings generelle idé er vel at man er der for å lære?
Man er ikke her for å «psuedostudere».
– Ingen tvinger deg til å gå på universitetet. Man er ikke her for å jukse, late som, eller «pseudostudere». Man er her som student fordi man er interessert; fordi man ser fordelen av å studere. Så hvis de ti eksamensspørsmålene motiverer deg til å lese pensumet: hvorfor ikke?
Så du bruker eksamensspørsmålene som en motivasjon? Det er nesten som om du «lurer» studentene til å lære pensumet slik.
– Jeg ville ikke kalt det «å lure» studentene. Jeg vil si at jeg gir en sti. Hvis man som student vet at jeg kommer til å spørre deg om «hypodermic needle theory» på eksamen, så vil du lese pensum om det.
Så du lurer ikke studenter som sådan, men du lurer på en måte studentene som er motivert av gode karakterer på eksamen til å bli kunnskapsrike.
– Ja. Men for en foreleser blir dette mer arbeid enn systemet som er nå. Det er fordi at man må som regel vurdere gode eksamensbesvarelser nøyere enn de dårlige.
Utdanning skal være morsomt!
Tror du en slik løsning er et reelt alternativ for forelesere på UiA i dag?
– Jeg vet ikke. Men hvis jeg ble spurt om å prøve dette i mitt fag, så ville jeg gjerne gjort det. Den endelige eksamenen trenger ikke være den vanlige skriftlige eller muntlige, en gang. Det kan være noe mer kreativt. For eksempel en oppgave, eller rollespill. Si at eksamenen i krisekommunikasjon var en simulering av en situasjon. Studentene rollespiller scenarioet, og man vurderer kunnskapen basert på prestasjonene, i stedet for et essay.
Det høres moro ut!
– Men utdanning skal være morsomt! Det er ikke ment å være kjedelig. Og det er gøy! Jeg våkner om morgenen fordi jeg går på jobb og vil lære noe. Den dagen det ikke lenger er slik, tror jeg at jeg ikke lenger ser poenget med å gjøre dette.
– Men det er mitt synspunkt. Personlig, så er dette jeg gjør her i livet. Det er ikke bare en jobb. Så når jeg kommer hjem leker jeg litt med barna, eller gjør litt fysisk arbeid, før jeg går tilbake til å lese. Jeg bruker det som en avslapning fra å lese.
– For meg er det komplisert, fordi jeg forsker på krig og konflikt. Det er ikke gøy, som sådan. Men det er gøy i den forstand at det tilfredsstiller nysgjerrigheten min. Jeg finner ut av ting. Det er gøy!
Hvilke utfordringer har du som foreleser?
– For min del er det sosiokulturelle utfordringer, hovedsakelig språk. Norsken min er ikke særlig bra. Den andre utfordringen er at jeg gjerne vil forelese min egen forskning, men det er ikke alltid andre deler mine interesser.
– Jeg tror at hvis man bruker en forelesningsmetode som samarbeider mellom studenter og foreleser, så lærer man mye som foreleser. Det er en suksessfull metode, tror jeg. Jeg lærer noe nytt fra studenter hver forelesning. Jeg lærer jo også fordi jeg leser for å forberede meg til forelesning. Men jeg er også mer åpen for å bli motbevist av studenter, nesten som i en debatt. Det skjer sjelden, men det er en annen måte å lære fra studenter på.
Hvis jeg lærer noe nytt, så er det en suksess.
Du sier at å lære og lære fra studenter bidrar til «suksess». Hva legger du i det?
– Si at jeg foreleser. Hvis en student i den forelesningen går hjem og har blitt nysgjerrig nok fra den forelesningen til å undersøke litt mer enn nøyaktig det som står i pensum, så syns det er en suksess. For min del, hvis jeg lærer noe nytt – kanskje noe digitalt eller en ny metode – så syns jeg det er suksess. Suksess er ikke bare store milepæler, men også å forstå nye ting.
Noen fag er ekstra sårbare for pseudoarbeid, kanskje særlig kommunikasjon. Det kan være at man ikke forlater forelesningen med en ny forståelse eller et nytt grep om noe, men kun «buzzord». Kan denne suksessen du snakker om, og kanskje også det å slippe eksamensspørsmåla tidlig, bøte med denne svakheten i akademia?
– Jeg er jo ikke pedagogikkforsker, så her sier jeg bare min egen mening: Jeg er ikke sikker på om det ville hjelpe med disse problemene. Det jeg sier er at jeg vil gjøre omtrent hva som helst for å øke sannsynligheten for at studenten leser pensumet, og kanskje litt til.
– Vi har veldig god teknologi nå for å fange plagiat. Så jeg lener meg litt på det når jeg sier at jeg vil avsløre eksamensspørsmålene tidlig. Vi kan ikke ofre de som faktisk gjør arbeidet, og åpne opp for de som vil jukse.
Utdannerens rolle har endret seg.
Dette er svært interessant, fordi UiA er det strengeste universitetet i Norge når det kommer til plagiat, og særlig selvplagiat. Å slippe eksamensspørsmålene tidlig for å motiverer studenter virker å være en langt snille holdning. Tror du at det vil være bra for studenter at universitetene har en «snillere» holdning, eller tror du at det lønner seg å være streng?
– I dette tilfellet ser jeg ingen grunn til at man ikke kan ha begge. Man kan være streng på plagiering, og ha en samarbeidende forelesningsstil med studenter hvor spørsmålene er avslørt fra begynnelsen av. Spørsmålene er jo allerede der på en måte, for eksempel i «læremål». Pensumet er der allerede. Jeg tror bare det kan motivere studenter til å gjøre mere kreativt og kritisk arbeid.
Man kan ikke bare forelese som en robot.
– Utdannerens rolle har endret seg. Vi har et system som vi har hatt siden antikkens Hellas og Platons Akademi hvor en akademiker har hatt mer tilgang til kunnskap enn studenter. Med demokratiseringen av kommunikasjon og informasjon er dette ikke tilfellet lenger. En student har like god tilgang til informasjon som jeg har.
– Men studenten har nok ikke de samme ferdighetene til å ta den informasjonen innover seg som forelesere har. Så det vi burde fokusere på er å gi studenter de ferdighetene: kritisk tenkning, og midler for å leses og forstå det man kan finne.
– Jeg tror denne åpne tilgangen på informasjon har endret foreleserens rolle fra «en bærer av vitenskapelig sannhet» til en motivator. Man må inspirere studenter. Man kan ikke bare forelese som en robot. Studenter kan høre på podkast, lydbok, eller se en video på nett. Men det er ikke det samme som å få det fra en forsker. Og grunnen til det er at kommunikasjon mellom mennesker er mere motiverende, personlig og berører studentene. Så en forelesning må inspirere studenter og vekke nysgjerrighet. Så derfor kan man stille eksamensspørsmålene i begynnelsen, og slik veilede studentene via disse spørsmålene.
– Jeg foreleste et fag i München hvor vi utviklet forskningsspørsmål i begynnelsen. Da ble studentene nysgjerrige på litteraturvurdering, metodologi og konklusjoner. I slutten av kurset endte studentene opp med et fint essay som de selv hadde ansvar for.
– Dette fungerer i praksis som en masteroppgave, og jeg ser ingen grunn til at flere fag ikke kan fungere på samme måte. Det krever naturligvis mere tid, ressurser og innsats. Men man vet jo forskningsspørsmålet i begynnelsen når man skriver masteroppgaven, så hvorfor kan man ikke gjøre det slik i andre fag også?
