Det kan være skikkelig vanskelig å vite hvordan man skal møte en venn som ikke har det bra. I tillegg til de som opplever sorg eller sliter med psykiske plager, opplever hele 5-10% av befolkningen det vi kaller vinterdepresjon. Dette kan være usynlig, eller av og til innebære isolasjon og dårlige vaner. Hvordan skal vi forholde oss med empati til de som sliter, og kan vi hindre dem i å ta dårlige valg?

Vinterdepresjon er en mild eller moderat form for depresjon som slår inn i vinterhalvåret. Det følger gjerne mørketiden, og blir bedre igjen når dagene blir lengre. Kanskje legger du merke til at vennen din trekker seg unna, isolerer seg og slutter å stille opp for deg. Kanskje de slutter å ta vare på seg selv, tar dårlige valg, eller virker likegyldige og apatiske til ting de før har likt.

Vår første reaksjon er ofte å ville hjelpe. Velmenende råd kommer automatisk på løpende bånd når noen vi er glade i plutselig tar dårlige valg for seg selv eller ikke har det bra. Vi vil så gjerne gjøre eller si noe som kan forandre situasjonen. Vi vil gjerne hjelpe til å finne løsningen. Men her er det viktig å trå varsomt.

Råd kan overraskende nok oppleves som bagatellisering av problemet, eller som kritikk. Er man deprimert, så kan et vennlig forslag om å gå turer ute høres ut som «hvis du bare hadde gått litt mer tur, så ville alle problemene dine vært løst». Depresjon kalles også «å være syk i viljen», og med god grunn. Problemet er ikke at man ikke vet hva som er bra, men at man ikke evner å gjennomføre det. Å bli minnet på tingene man ikke lenger orker å gjøre, kan gjøre vondt verre.

Det er også viktig å huske på at vi bare vet det lille som blir delt med oss. Vi ser ikke hele det kompliserte bildet, hva som har ført til at noen har det vanskelig, eller deres unike behov og måte å fungere på. Vi vet heller ikke alt vedkommende prøver eller gjør når vi ikke ser på. Det er et dårlig grunnlag å basere råd på. Det er ofte veldig sammensatt når vi ikke har det bra, og det finnes mest sannsynlig ikke én enkel løsning. Man kan derfor føle seg misforstått når noen kommer med urealistisk enkle løsninger, eller råd som kanskje er helt irrelevante for den som sliter. Du kan ikke, og skal ikke behandle eller redde din venn. Du kan bare støtte dem.

Foto: Pexels, Danik Prihodko

En bedre ide enn å komme med råd, er å gjøre det enklere for vedkommende å få positivinput. Inviter med på en tur, tilby deg å lage mat til dere, inviter til kosekveld – uten noe press om å bli med. Gjør sosiale aktiviteter tilgjengelige og lavterskel. Kom heller med oppmuntringer enn med råd. I stedet for «har du prøvd å trene?» kan du kanskje prøve «jeg vil bare minne deg på at du er super, og at du og kroppen din er verdt å ta vare på!» Og i stedet for «det hjelper ikke å sitte alene, du burde komme deg mer ut», prøv «vi savner deg, du er så gøy å være sammen med». En god tommelfingerregel er å droppe ordet «burde» fullstendig.

Og kanskje enda bedre enn oppmuntringer og tilrettelegging: lytt. Øv deg på å ikke komme med løsninger og råd, men å bare validere det personen uttrykker. «Det høres veldig frustrerende ut». «Takk for at du delte dette med meg». «Så vondt at du har det sånn». Det å tillate kjipe ting å være kjipt, er en viktig del av det å bearbeide følelsene for å kunne komme seg videre fra dem senere.

En annen følelse som kan melde seg hos deg er skuffelse. Det kan være sårende når en venn plutselig ikke setter av like mye tid til deg som før, og tilsynelatende ikke viser noen interesse for deg og ditt liv lenger. Men det er viktig å huske en ting; det handler ikke om deg. Og det mener jeg som en oppmuntring! Du skal ikke tro at dette handler om at du ikke er god nok eller interessant nok. Du er verdt å lytte til, bruke tid med, og du er verdt å lage rom for. Men når alt er mørkt, og alt handler om å komme seg gjennom dagen, har man ingenting å gi. Å forholde seg til andre kan føles helt umulig når man er deprimert, uansett hvor glad man er i noen. Det er depresjonen som er i førersetet.

Det er urettferdig at det går utover deg, og det er ikke din skyld, men prøv å ikke ta det personlig. Hvis du trenger det, minn deg selv konstant på at det ikke handler om deg. Du kan også søke støtte et annet sted for å få snakket ut om følelsene dine som pårørende venn. Forventninger fra andre kan føles som en enorm byrde når man har det vanskelig. Å konfrontere vennen din med at de svarer seint på meldinger, har forandret seg eller er en dårlig venn, kan føre til at personen føler seg enda mer alene og isolert. Hvis du trenger å snakke med dem om det, kan det være lurt å vente til vennen din har det bedre.

Hvis du ønsker å hjelpe, la vennen din vite at du er der for dem på deres premisser. Hvis de ønsker å snakke, henge eller bare tenke på noe annet litt. Om de ønsker råd eller bare et lyttende øre, fortell dem at du er der når de er klare. Hvis det er vanskelig for noen å være sammen med andre, kan du være der for dem på avstand. Gi dem rom, men vis omsorg. Send eller stikk innom med en liten kosepakke, blomster eller et koselig kort. Tålmodighet og aksept er noe av det mest hjelpsomme vi har å tilby hverandre. I motsetning til det mange tenker, vil ikke aksept oppmuntre dårlige vaner og valg. Det vil faktisk heller gjøre det trygt å ta tak i ting. Skam påvirker oss negativt og forsterker dårlig adferd, mens aksept og trygghet styrker selvfølelsen og motivasjonen til positiv endring.

Vinterdepresjon, sorg og generelt psykiske plager kan også være helt usynlige. En person trenger ikke å isolere seg, endre adferd eller virke trist for å ha det vondt. Alle har en psykisk helse, og det å ha det vanskelig er en del av livet. Ingen er immune, det er ikke forbeholdt en viss gruppe mennesker. Spør vennene dine om hvordan de har det, og kjenn etter selv også. Spesielt nå i mørketiden. Mørke, kulde og mindre aktivitet påvirker nok oss alle til en viss grad. Vi trenger alle aksept, støtte og empati!

Jeg tenker at rådene ovenfor kan være nyttige i møte med andre, uansett om de deler om helseplager, utfordringer i relasjoner, at de har det vanskelig, eller noe som frustrerer dem i hverdagen. Men hvis du bare skal ta med deg én ting fra denne saken – la det være dette siste rådet: Spør andre hva de trenger. Spør om de ønsker råd, eller om de bare vil bli lyttet til. Spør om de har lyst til å ha det gøy, snakke eller om de trenger tid alene. Spør hvordan du kan stille opp for dem. Det er så uendelig mye bedre enn å anta at vi vet hva som kan være til hjelp. Og du – spør gjerne deg selv også: Hva trenger jeg i dag?

Forfatter

Latest Posts from Unikum

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.