Volden er i ferd med å blusse opp på ny i Israel og Palestina. Sommeren har vært preget av uroligheter og hyppige sammenstøt mellom israelere og palestinere i det hellige land.
Der Middelhavet møter land i øst ligger to land side om side. To land som de siste tiårene har hvert i en bitter strid, og som de fleste mennesker har en mening om. Israel og Palestina deler til sammen landområder på under 30 000 kvadratkilometer. Likevel fortsetter denne lille landstripen å få såpass stor oppmerksomhet fra hele verden.
Jubelår og sørgeår
2017 er på mange måter et merkeår for både israelere og palestinere.
Etter å ha tilbragt påska i Israel og Palestina, satte jeg langfredag nesa mot Norge. På Israels hovedflyplass, Ben-Gurion Airport, som forøvrig er oppkalt etter landets første statsminister, ble jeg møtt av store blå bannere. Store blå bannere som var hengt opp i anledning 2017. Bannerne var utsmykket med bilder og tekst som trakk historiske linjer fra jødenes historie flere tusen år tilbake i tid, frem til etableringen av den moderne staten Israel.
For 120 år siden la en mann ved navn Theodor Herzl grunnlaget for den moderne staten Israel slik vi kjenner den i dag. Herzl sto i front for den første sionistiske kongressen, som samlet jøder fra flere deler av verden mot et felles mål – etableringen av en jødisk stat.
Herzels drøm ble virkelig. Det var derfor ingen stor overraskelse at de blå bannerne på flyplassen fikk såpass mye plass. For 120 år siden tok den moderne staten Israel på mange måter sitt første åndedrag. Selv om staten i seg selv ikke ble erklært selvstendig før 14. mai 1948.
For palestinerne markerer 2017 50 år med israelsk okkupasjon.
Under Seksdagerskrigen i 1967 okkuperte Israel store landområder. Sinai-halvøya, Golanhøydene, Vestbredden, Gazastripen og Øst-Jerusalem var under israelsk kontroll i løpet av få dager. De arabiske landene som den gang gikk til angrep på Israel hadde lite å stille opp med. Den unge staten Israel seiret med god margin.
Geografien har endret seg i området siden den gang. Sinai-halvøya ble gitt tilbake til Egypt gjennom en fredsavtale. Golanhøydene, et høyfjell på grensen mellom Israel og Syria, er enda under israelsk kontroll. I praksis har Israel annektert Golanhøydene, og innført israelske lover i området. Det er lite som tyder på noen form for fredsavtale mellom Syria og Israel med det første. Dessuten er Golanhøydene et strategisk viktig område for Israel – både militært og sikkerhetsmessig. Den urolige situasjonen i Syria bidrar nok også til at en tilbakeføring av Golanhøyden til Syria ikke står øverst på prioriteringslisten med et første.
Både på Gazastripen og Vestbredden, som utgjør dagens Palestina, er situasjonen en annen.
FN fastslo tidligere i år at situasjonen på Gazastripen forverres med årene som går. Den vesle strandstripen som i sørlandsk målestokk strekker seg fra Søgne til Lillesand har de siste årene vært gjennom flere kriger, og store deler av befolking lever på nødhjelp.
På Vestbredden er konsekvensene av Seksdagerskrigen i 1967 fremdeles tydelige.
Det er ennå stor israelsk militær tilstedeværelse på de høye åsene vest for Jordanelven. Israel har ført en aktiv bosettingspolitikk på Vestbredden, noe som har resultert i at hundretusenvis av sivile israelere nå bor på et område som etter folkeretten ikke er israelsk territorium. Dette er stadig på dagsorden i ulike internasjonale organer, og fører ofte til betente debatter.
Det er ikke bare bosetningsproblematikken som fører til problemer på Vestbredden. Militære kontrollposter, gjerder og mur flere steder gjør hverdagens svær krevende for de omlag 3,2 millioner palestinerne som bor på Vestbredden. Okkupasjonen går inn i det 50. året. Et tall som minner palestinerne på at verdenssamfunnet har gjort for lite.
Volden blusser opp på ny
Flere tiår med terrorangrep fra palestinsk side, og israelsk okkupasjon av Palestina har ført til splittelse i en allerede splittet befolking.
I løpet av sommeren har volden blusset opp nå ny i Jerusalem, og flere steder på Vestbredden. I midten av juli gikk to palestinere bosatt i Israel til angrep på to israelske politimenn på den hellige høyden Haram al-Sharif i Jerusalem. Begge politimennene mistet livet.
Angrepet førte til flere sikkerhetstiltak fra Israels side. Det bla fort satt opp metalldetektorer ved oppgangen til Haram al-Sharif, for å kontrollere adgangen til den hellige høyden. Sikkerhetstiltakene har ført til flere reaksjoner fra det palestinske sivilsamfunnet, både i Jerusalem og på Vestbredden. De siste julidagene har vært preget av store demonstrasjoner i palestinske byer som Hebron, Betlehem og Ramallah. Flere palestinere valgte også å legge fredagsbønnen til gatene utenfor Jerusalems gamleby, og ikke på Haram al-Shariff, som en reaksjon på metalldetektorene som ble satt opp.
Sikkerhet og stabilitet
Israel har lenge hatt store sikkerhetsutfordringer innenfor og utenfor egne grenser. Landet grenser til Libanon i nord, et land Israel verken har fredsavtale eller diplomatiske forbindelser med. Dessuten deler de en kort grense mot Syria ved Golanhøydene. Israel har inngått fredsavtale og opprettet diplomatiske forbindelse med to av sine andre naboland, Jordan og Egypt.
Dan Poraz, Israels viseambassadør til Norge, uttrykker også sine bekymringer over Israels plassering på kartet og nabolandets regimer.
– Vi bor i et turbulent nabolag.
– Vi føler at vi bor i orkanens øye. Saudi Arabia er tålig stabilt for øyeblikket. Da den arabiske våren brøt ut og bølgen spredte seg til store deler av Midtøsten brukte regimet store summer på å imøtegå demonstrasjonene. Jordan, som vi har en fredsavtale med, er også stabilt for øyeblikket. Men det er en veldig kjør stabilitet, og den stabile situasjonen i landet kan fort endre seg.
Jordan og Israel har hatt en rekke sikkerhetssamarbeid de senere årene. Israel har gjentatte ganger gitt støtte til Jordan for å imøtekomme urolighetene i landet, som fort kan spre seg over landets grenser.
– Situasjonen i Egypt er allerede ustabil, og er preget av kamp mot ekstremisme og terror på hjemmebane. I Syria, Irak, Libya og Jemen er situasjonen katastrofal. Statsapparatene er satt ut av ordinær funksjon. Det er bekymringsfullt, for Midtøsten slik vi har kjent til den de siste tiårene kollapser rett foran øynene våre. Og det som er skremmende er at denne orkanen av vold og terror kan nå oss.
Sikkerhet og terrorbekjempelse er stadig på den politiske dagsordenen i landet. Israel er drevne på å bekjempe terror både innenfor og utenfor landets grenser. I årene før Oslo-avtalen kom på plass i 1993 utførte palestinsk gerilja flere flykapringer hvor israelere ble tatt som gisler. Det israelske forsvaret ble da tvunget til å slå til utenfor landets grenser.
De siste årene har hovedsakelig vært preget av terror innenfor landets grenser.
I den israelske byen Sderot, kun noen få kilometerer fra Gazastripen har sivilbefolkningen opplevd gjentatte rakettangrep fra Hamas-regimet som kom til makten i 2006. På den lokale politistasjonen i sentrum av Sderot har de lokale myndighetene samlet sammen rester av de flere enn 11 000 rakettene som er skutt inn på israelsk territorium siden 2005. Året da Israel trakk bosetningene ut av Gazastripen. Både hus, offentlige bygg, kontorer og busstopp er utstyrt med lett tilgjengelige bomberom dersom bombealarmen skulle gå av. Rakettangrepene skjer hyppigst når situasjonen spisser seg til mellom Hamas-regimet på Gazastripen og Israel.
Tendensene de siste årene har vært kniv- og skyteangrep og påkjøringer i større folkemengder. Angrepsmetoder som ikke er så ulike dem vi har sett i Europa den siste tiden. Dan Poraz mener etterretningen skal ha mye av æren for at antall terrorangrep i landet ikke er høyere.
– De hyppige angrepene gjør sterkt inntrykk på det israelske samfunnet. Bølgen av terrorangrep med angrepsmetoder som påkjørsler og knivangrep begynte høsten 2015, og har tatt rundt 55 liv og nærmere 800 er blitt skadet. Siden september i fjor har det blitt utført over 300 angrep, men antallet går gradvis ned, takket være den israelske etterretningen.
Kjør sikkerhetssituasjon på Vestbredden
Misnøye og mistillit er gjengangere man ofte hører når man reiser på Vestbredden. Etter at Oslo-avtalen kom i stand på begynnelsen av nittitallet ble Vestbredden delt inn i tre soner. I den ene sonen fikk Israel full kontroll av territoriene. I og rundt de større palestinske byene på Vestbredden står palestinske myndigheter for ro og orden. De siste områdene skulle fungere som en mellomløsning mellom de to andre sonene, og landene skulle ha delt ansvar.
Fordeling ble gjort med sikte på en full tilbakeføring av de okkuperte områdene til Palestina. I realiteten har Israel en betydelig myndighet over alle sonene på Vestbredden, noe som fører til en uklar situasjon i området.
Misnøyen sprer seg raskt i et hvert samfunn, når egne myndigheter ikke har mulighet til å ta seg av sin egen befolking. Palestinske og israelske medier har hyppig skrevet om større demonstrasjoner på Vestbredden, hvor demonstrantene har uttrykt ønske om at den palestinske presidenten skal gå av.
Boikott og andre reaksjoner
Yassir Arafat, palestinerens representant i fredsforhandlingene med Israel og tidligere president for Palestina organiserte hyppige terrorangrep gjennom sin omfattende geriljavirksomhet mot israelske mål. Slike virkemidler har ikke blitt brukt av de palestinske selvstyremyndighetene de siste årene. Noe Dan Poraz sier seg enig i.
– Terrorangrep knekker ikke det israelske samfunnet, og det har de palestinske myndighetene skjønt. Du kan gi president Abbas ros for en ting, han har aldri åpent støttet terrorisme slik hans forgjenger gjorde. Samtidig er ikke oppfordring til vold og terrorglorifisering uvanlig å finne i regjeringspartiene eller blant palestinske ledere. Abbas har valgt en strategi som går ut på å allmenngjøre og internasjonalisere konflikten. Han har forstått at terror ikke vil føre til at Israel overgir seg.
I 2005 tok det palestinske sivilsamfunnet til orde for en internasjonal ikke-voldelig bevegelse med navn BDS for å legge press på Israel. Bevegelsen tar til orde for å boikotte, de investeringer og å rette sanksjoner mot Israel. Ved å bruke slike virkemidler håper bevegelsen å legge press på staten Israel.
Bevegelsen har fått stort oppslutning internasjonalt. Både i USA, Europa og resten av verden. Og den har vært på dagsorden hyppig innad Israel også. I begynnelsen av 2017 vedtok det israelske parlamentet en lov som gir grensemydnighetene fullmakt til å nekte personer som støtter boikott av Israel innreise til landet. Loven kom som et sjokk på mange. Internasjonale fredsaktivister har blitt nektet innreise ved flere anledninger. Senest i fjor ble leder av Palestinakomiteen i Norge, Kathrine Jensen, nektet innreise til landet. I juli ble også flere jødiske aktivister nektet å gå ombord i et Lufthansa-fly fra Washington til Israel. Blant annet med den begrunnelsen at disse personene støttet BDS-bevegelsen.
Et glimt fra muren på Vestbredden.
Mer en konflikt
Turbulente nyheter er de som når oss fortest og oftest. Israel og Palestina er ingen unntak.
Som en ung nasjon satset Israel tidlig på internasjonal bistand. Mashav ble etablert i 1959 etter initiativ fra landets daværende utenriksminister Golda Meir, og skulle ha samme funksjon som Norad slik vi kjenner det i Norge. Som en ti år gammel stat hadde Israel allerede god erfaring innenfor landbruk, som lenge var landets hovedinntektskilde. Den kunnskapen de hadde høstet i løpet av kort tid ønsket de å la andre land få gleden av. Særlig afrikanske land har fått glede av Israels internasjonale bistandsarbeid.
Forholdet mellom Norge og Israel har blitt styrket med Solberg-regjeringen. Utenriksminister Børge Brende og statsminister i Israel Benjamin Netanyahu inngikk tidligere i år en intensjonsavtale om innovasjon og forsking, men sikte på økt samarbeid mellom landene på dette feltet. Israel er et foregangsland innenfor teknologifeltet, noe ambassaderåd Dan Poraz sier seg enig i.
– I 2015 innså Norge at å være utelukkende avhengig av oljeindustrien ikke var en god idè. En rekke mennesker jeg møter i Norge snakker ofte om at Norge må tenke nytt og finne andre industrier enn oljeindustrien å være avhengig av. Innovasjon er definitivt fremtiden for Norge. Noe Israel er ekstremt gode på. Det er et stort potensiale for samarbeid her, sier Poraz.
– Vi gikk fra å eksportere epler til Apple-maskiner.
På Vestbredden finnes det også et stort potensiale for utvikling.
I en rapport publisert av den palestinske menneskerettighetsorganisasjonen Al-Haq i 2016 blir det gjort rede for hvilke naturressurser som finnes på Vestbredden, og hvilke potensiale disse ressursene kan ha for landets økonomi. Mineraler fra Dødehavet og naturressurser som vann og stein ligger ofte innenfor sonene Israel har full kontroll over. Dette byr på problemer for den palestinske industrien. Vestbreddens mange ressurser er på nabolandets hender.
Tekst og foto: Åsmund Mjåland
