Lyset dempes, og den forventningsfulle summingen blant tilskuerne går over i jubel. Stemningen er allerede på topp. Kildens konsertsal er full, og i seteradene kan jeg skimte små barn, voksne, eldre, og ungdommer.
Fem jenter med lilla glitterhatter dekorert med store bokstaver i sølv: Y-L-V-I-S. Hva er det egentlig med Ylvis? Hvordan klarer de å nå ut til et så vidt publikum i en og samme forestilling? Sceneteppet går opp, og det synges om hvordan det er å være ”underholdningens Messias” og ha et ”sinnsykt talent”. Der
har vi nok allerede i showets første vers svaret vårt, og brødrene i et nøtteskall, for det er jo akkurat det de er: Ylvisbrødrene er så til de grader talentfulle. På et blunk har de en fullsatt sal, med et aldersspenn på en hel mannsalder, i sin hule hånd.
Som de sier selv, er de ”full av futt”! Og kanskje er det akkurat det som gjør det så overbevisende. Den uendelige energien som strømmer ut over scenekanten, og kjemien som er der med det samme. Det råder ingen tvil når de i direkte til tilskuerne bekrefter
at ”dette er det gøyeste vi vet å holde på med”. Responsen de mottar fra salen gjør det nok enda gøyere, for det må jeg si: Sørlendinger kan det å juble. Selv når, eller kanskje særlig da, Vegard og Bård frir til lokalbefolkningen ved å trekke frem den lille skaren av Søgnesokninger som har tatt turen (deriblant meg) som litt treigere enn dere andre. ”Er det noen fra Søgne her? …Ja, da sier jeg det en gang til.”
Men en tanke streifer meg: Kan det hende at de nå kan gjøre nesten hva som helst og sette det sammen til en forestilling, fordi publikum allerede elsker dem? Har det oppstått en slags Ylviseffekt? Og ja, til en viss grad kan de det. Dette er to voksne menn
som får leke seg på scenen og gjøre akkurat det de vil, for så å sy det sammen til en salig blanding av tryllekunst (her måtte jeg faktisk måpe), cellospill, tissueakrobatikk, guttekorsang, ja, allsidigheten er imponerende. Og kommer de unna med det? Så absolutt. De er så underholdende intelligente, at de scorer hver gang. I alle fall nesten hver gang. Men publikum er ikke blindt forelsket enda, og mot showets slutt blir det i manges øyne stang ut. For hva var egentlig greia med dukketeateret om Aune Sand?
Men stående applaus blir det, og det med god grunn. Ylvisbrødrene byr på seg selv, og har noe for alle. Vegard konkluderer, etter at han på cello har akkompagnert sin brors turneriske sprell i tissue høyt over scenegulvet, at jo, ”det nytter å øve”. Det hjelper nok
også å være vanvittig musikalske. Og over gjennomsnittet morsomme. Alt de gjør gir kanskje ikke like mye mening, eller treffer like godt, men jeg koste meg virkelig. Flere ganger lo jeg veldig, veldig høyt – det samme gjorde resten av den fullsatte salen. Nei, det
er ikke uten grunn at dette brødreparet er så høyt elsket over hele landet, blant store og små. De har sjarm til tusen, og like viktig: De liker det de gjør. Full av futt!
[slideshow id=10]
- Hva? Ylvis 4
- Hvor: Kilden Teater- og konserthus
- Når: Premiere 1. mars
Tekst: Gudrun Kringlebotn – red@unikumnett.no
Foto: Thomas Hegna – red@unikumnett.no
Leave a Reply